 |
 Uekte unger og kjønnslemlestingI dag ville min farmor hatt bursdag hvis hun fortsatt hadde levd. Det gjør hun ikke – hun ville i så fall ha nådd den anseelige alder av 107 år. Farmor opplevde både krig og at folk rundt henne var fattige, og til og med sultet. Men hun opplevde også et Norge som utviklet seg fra et fattig land til et velstående samfunn, og der framgangen kom stort sett alle til gode. Og hun opplevde at vi barnebarna fikk muligheter i livet – fremfor alt utdanningsmuligheter – som hun selv bare kunne drømme om. Og hun opplevde ikke minst at jentene fikk mye større personlig frihet i løpet av de åtti og noen årene hun levde. Da farmor var ung var det for eksempel dyp skam forbundet med det å få barn utenfor ekteskap. Da hun døde var det helt akseptert, og jentene hadde dessuten fått helt nye muligheter til å bestemme selv om og når man ville ha barn. Heldigvis! I andre deler av verden er denne valgfriheten svært fjernt fra virkeligheten. Tidligere denne uka besøkte vi (stortingsdelegasjonen som er i New York for å følge FNs generalforsamling) FNs befolkningsfond. De jobber med familieplanlegging, såkalt reproduktiv helse og likestilling – som nettopp handler om at familiene og ikke minst kvinnene selv skal kunne bestemme når de vil ha barn og hvor mange barn man eventuelt vil ha. De jobber også for å redusere mødredødeligheten. Dessverre er det fortsatt slik i mange land at den dagen de setter et nytt liv til verden, er den farligste dagen i mange kvinners liv. Befolkningsfondet arbeider også med å redusere kjønnslemlestelse. De var glade for den støtten de hadde fått fra Norge i dette arbeidet. Og jeg ble glad for å høre at selv om dette er et langt lerret å bleke osv, så går faktisk verden framover på dette området. De sier de har fått til gode resultater i Senegal med å jobbe både med lovgivningen i landet, og med å arbeide målrettet med lokalsamfunnene for å endre holdninger. Nå jobber man med å spre resultatene til andre land. En av de vi traff hos FNs befolkningsfond var selv en kvinne fra Senegal, og hadde jobbet med å bekjempe kjønnslemlestelse i over 20 år. Hun hadde definitivt motet i behold! Da hun begynte å gå i detaljer om hvordan kjønnslemlesting blir utført, så antydet jeg at hun ikke trengte å gå i detaljer. Hun mente imidlertid at det var svært effektiv å fortelle om det. I Burkina Faso hadde de hatt store problemer med å få politikerne til å ta tak i problemet. Til slutt hadde de fått innpass i parlamentet, og benyttet anledningen til å vise en video som viste nøyaktig hva kjønnslemlesting gikk utpå. Tre av de mannlige parlamentarikerne hadde besvimt under presentasjonen, og ”aldri før hadde det gått så fort å få forandret lovgivningen”. Jeg gleder meg over de framskrittene som er gjort både i Norge, Senegal og Burkina Faso – og så må vi jobbe hardt for at frihet og likestilling skal komme flere kvinner til gode.
Vist 321 ganger. Følges av 3 personer. 
| ||||||
Kommentarer
Hadde min farmor levd i dag ville hun nesten vært 104 år.Vi får være glad for at bekjempelsen mot kjønnslemlesting går fremover.Kanskje bør flere vise video mot Kjønnslemesting
Jeg gir full støtte som velger til arbeidet mot kjønnslemlestelse i Norge og andre deler av verden. Slikt må det bli slutt på! Samtidig så nevnes de tidligere generasjonene nordpå og om utviklingen i velstand, verdier og utdanningstilbud som generasjonene fra før og etter krigen opplevde. Det gikk fra sult og til overflod.
Men samtidig synes jeg det er undelig at Helga Pedersen ikke nevner noe annet som skjedde i samme periode siden det nå engang ble nevnt i denne sammenhengen. Før og etter krigen så hadde lokalbefolkningen og i uminnelige tider før hatt tilgang til å utnytte en av de største marine matressursene på kloden. De levde ikke av den grunn i luksus og de hadde utvilsomt hardt arbeid men de hadde tilgang til og utnyttet ressursene i sitt eget område (I dag har noen fiskefileter i fryseren vært en tur innom Kina på svære fraktebåter hvor de er blitt skjørt i to for så å bli sendt tilbake igjen. Disse båtene brenner av flerfoldige tonn brennstoff som går rett i atmosfæren og havet som kan få fremtidige konsekvenser for Jordas klima, men dette elementet er sannsynlig ikke tatt med i kostnadskalkulasjonen på den varen som selges i butikken! Den kostnaden sendes til fremtidige velgere.). Slik er det i mye mindre eller ikke noen grad i dag. Hvis en skulle være så gal å være lokalpatriot å jobbe med utnyttelse av lokale ressurser så må en ikke bare selv ut med millioner til båt og redskap men også for å kjøpe kvote som ens forfedre aldri betalte noe mer en for en hardt slit. Kvotene synes i dag å være i hendene for det meste hos de store kapitalistene.
Her har tydligvis noe endret seg i forhold til tilgangen til lokale ressurser over tid. Rettighetene til fiske har gått fra de mange til de få. Hadde dette skjedd på fattigkassas epoke i Norges historie så hadde folk sultet ihjel og det hadde trolig blitt demonstrasjoner, opptøyer og lokale “palassrevolusjoner” som ville tatt seg dårlig ut i media og til neste valg. Men i dag så har dette ikke skjedd. Årsaken til dette er at man i dag lever i folketrygdens og statens Lånekasse’s gylde tidsalder. Hvis man ikke kan fiske så kan man alltids gå på trygd eller få seg en utdannelse slik at man kan flytte bort og dermed gi opp krav på fiskerettigheter. Ingen vits å protestere. En kan uansett bare stemme en gang hvert fjerde år. Storkapitalen har lobbyister som har tilgang til de folkevalgte og regjering når de måtte ønske det i hele valgperioden.
Det har blitt fremsatt argumenter om at denne utviklingen er samfunnsøkonomisk mer optimal pga av bl.a stordriftsfordeler i selve fiske. Men paradoksalt nok så har denne overførsel av rettigheter og kvoter til fiske til de få kun vært mulig fordi en har hatt velstandsordninger som folketrygden og lånekassen har tilgjengelig. Hvis dette hadde skjedd på oldermors eller bestemors tid så ville folk sultet ihjel i Finnmark. Så de er derfor mulig å fremmsette påstanden om at utgiftene til trygd- og lånekasse har vært en indirekte subsidiering av dagens tilstand og kapitalistene. Men denne sammenhengen vises ikke i noe regnskap.