I løpet av de fem årene Ap har vært en del av det rødgrønne regjeringssamarbeidet har vi hele tiden hatt fokuset rettet mot det som våre velgere mener er viktigere enn skattelette og privatisering: nemlig arbeid og velferd.

For noen uker siden hadde jeg gleden av å være til stede da UNDP – FNs utviklingsprogram – la frem sin Human Development Report. I rapporten blei Norge nok en gang kåret til verdens beste land å bo i. Høy forventa levealder, stor grad av likestilling og små forskjeller i inntekt, helse og utdanning er blant de faktorene som plasserer oss på toppen. At Norge scorer høyt i slike undersøkelser er ikke lenger noen overraskelse, men det er heller ingen selvfølge.

Norge har fått god hjelp fra naturens side med rike naturressurser. Men på lista over vinnere i naturens lotto finnes det nok av eksempler på land der innbyggerne slettes ikke har fått sin del av goder og utvikling. Så peker rapporten også på at økonomisk vekst i seg selv ikke automatisk fører til bedre levekår for befolkningen – det kommer an på den politikken det enkelte land fører – og at man faktisk vil ha mindre forskjeller.

Norge har en høyt utdannet befolkning, høy gjennomsnittlig levealder, høy grad av likestilling, høy yrkesdeltakelse og generelt gode levekår å vise til. Vi har også et sterkt næringsliv, med omstillingsevne, effektivitet og lønnsomhet – som bidrar til en fantastisk verdiskapning.

Denne verdiskapningen er en forutsetning for vårt velferdssamfunn. I fellesskap finansierer vi gode velferdsordninger og et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Denne sammenhengen kan sammenfattes i to enkle, men veldig viktige ord: Skape og dele.

Derfor er det altså ikke vannkrafta, oljen og fisken som har ført Norge til topps på FNs rangering. Det er måten vi har forvalta både naturressurser og menneskelige ressurser på som har plassert oss der – fordi flertallet i befolkninga gjennom lange perioder har hatt sosial og økonomisk likhet som ideal. Felleskapsløsningene har vært virkemiddelet – og like muligheter for alle har vært et mål. Og valgene i 2005 og 2009 viser at flertallet fortsatt slutter seg til denne måten å tenke på.

I løpet av de fem årene Ap har vært en del av det rødgrønne regjeringssamarbeidet har vi hele tiden hatt fokuset rettet mot det som våre velgere mener er viktigere enn skattelette og privatisering: nemlig arbeid og velferd.

Status er at vi har lav ledighet, og har forbedret det norske velferdssamfunnet på flere områder. Samtidig er det selvsagt slik at vi ikke kan hvile på laurbærene og slå oss til ro med det vi har oppnådd. Budsjettet for neste år skal bidra til å trygge norske arbeidsplasser gjennom en ansvarlig økonomisk politikk. La meg her legge til at jeg synes det er trist at landets nest største parti fortsatt ikke tar dette store ansvaret innover seg.

I Regjeringens budsjett rettes også oppmerksomheta mot framtidas arbeidsplasser, blant annet gjennom programmet for mineralkartlegging i nord – som kan være med på å bidra til ny giv til en næring som har stort potensial både lokalt og globalt.

De rødgrønne partiene prioriterer å bruke penger på dem som trenger det mest: barnevernsbarn, rusmisbrukere, de som trenger helsehjelp, ungdom som skal fullføre videregående utdanning og ikke minst: eldre som venter på sykehjemsplass.

Stadig flere eldre vil ha behov for omsorgstjenester i årene som kommer. Det tar Arbeiderpartiet og Regjeringen på alvor. Flere ordførere har sagt at de trenger mer penger for å bygge ut omsorgstilbudet og ansette folk til å ta seg av de eldre. Derfor legger vi nå ekstra statlige penger på bordet – både gjennom det ordinære budsjettet som vi behandler i dag, og eldremilliarden som er varsla i tillegg. Vi øker overføringene til kommunene, og øker tilskuddet til en sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det gir kommunene større økonomisk handlingsrom til å gi eldre god og verdig omsorg.

Så handler eldreomsorg om mer enn bygninger og penger. Det handler om å ta vare på mennesker i deres siste leveår. Vi trenger dyktige fagfolk og engasjerte frivillige til å gi eldre en trygg og meningsfull hverdag.

For å styrke det gode samarbeidet med frivillige krefter innen eldreomsorgen, har de rødgrønne stortingspolitikerne lagt ekstra penger på bordet gjennom budsjettbehandlinga her på Stortinget. Spesielt satser vi på demente og deres pårørende.

Hva er så alternativet til den rødgrønne politikken? Det er ikke det perfekte samfunn, uten feil og mangler. Det er et mørkeblått alternativ.

Jeg har ikke unngått å legge merke til at Høyres leder i det siste har forsøkt å ”framsnakke” sitt eget parti ved å betegne det som et velferdsparti, som attpåtil er opptatt av at det skal være små forskjeller i samfunnet. Høyres leder har også vært opptatt av å understreke at den norske modellen – basert på skattefinansiert velferd, felleskapsløsninger og et tett trepartssamarbeid – vil bestå uavhengig av hvilke farge det er på regjeringa.

Det står i sterk kontrast til hva Høyre faktisk gjør.

Høyres alternative budsjett er jo den beste dokumentasjon på hva som er Høyres egentlige prioriteringer – det handler om alt annet enn velferd og mindre forskjeller – men derimot om tradisjonell høyrepolitikk: 10 milliarder i skattekutt og privatisering.

Det er fortsatt slik at skattekutt og privatisering er Høyres svar, uansett hva spørsmålet måtte være.

Gjennom fem år med rødgrønn regjering har vi hørt høyrefolk beklage seg over manglene i samfunnet og at det ikke bevilges nok penger for å gjøre noe med det. Men i Høyres alternative budsjett finnes det ikke spor av dette engasjementet. Det er altså skattekutt som er den altoverskyggende prioriteringen. Det vil selvsagt gi velferdskutt.

Dersom Høyres skattekutt skal gjennomføres vil de både ramme vår framtidige velferd, samtidig som vi mister et av våre viktigste redskap for å omfordele fra de som har mest til de som har minst – og dermed vår mulighet til å redusere sosiale forskjeller

Det er interessant å sammenligne de alternative budsjettene til Høyre og Frp. På et sentralt område som oljepengebruk har man fortsatt ikke klart å bli enige. Det er også forskjell på doseringen – Fremskrittspartiet tar mildt sagt hardere i når det gjelder å kutte fellesskapets inntekter og privatisere velferden.

Men når det gjelder retning og prioriteringer, så er det stort sammenfall. Det betyr at det er helt feil når Høyres leder forsøker å framstille forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet som dagens velferdspolitikk, bare med en liten dæsj fornyelse av offentlig sektor.

Høyres eneste mulige vei til makt går gjennom Fremskrittspartiet og et mørkeblått prosjekt. Det er mange ukjente faktorer i en slik politikk, men at det vil føre til mindre felles velferd og større forskjeller – det levner de alternative budsjettene ingen tvil om.