Når Stortinget i dag ratifiserer avtalen om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet settes det endelig punktum for det siste utestående grensespørsmålet mellom Norge og Russland. Derfor er kanskje dette den dagen i denne stortingsperioden som best fortjener betegnelsen ”en historisk dag”. Delelinjeavtalen er dessuten en bekreftelse på et konstruktivt naboskap mellom to land i nord som på svært mange måter er forskjellige. Norge og Russland har nok en gang klart å komme til enighet i et krevende spørsmål, selv om veien til den avtalen som ligger på bordet har vært lang. Avtalen mellom Norge og Russland viser at det går an å løse vanskelige utfordringer mellom naboland på en fredelig måte og i tråd med folkeretten. Det er et viktig signal fra vår del av verden.

Regjeringen har lagt stor vekt på å videreutvikle et godt naboskap i forhold til Russland. Dette er relasjoner som er bygd opp over lang tid, og der de nordnorske fylkeskommunene og folk-til-folk-samarbeidet spilte en sentral rolle fra slutten av 80-tallet. Etableringen av Barentsregionen har banet vei for et stadig tettere samarbeid, som dekker en rekke områder fra grensepassering til næringsliv til delelinjeavtalen som står på kartet i dag. Avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet er med andre ord et resultat av både av de relasjonene som er bygd opp mellom Norge og Russland over tid, og av regjeringens aktuelle nordområdesatsing.

Det er all grunn til å gi utenriksministeren og hans folk honnør for det arbeidet som er nedlagt i forhandlingene om delelinjeavtalen – og også til tidligere regjeringer som har holdt tak i dette møysommelige arbeidet.

Den avtalen som nå foreligger, avklarer grensene i hele det tidligere omstridte området. Betydningen av at det dermed skapes klare og forutsigbare rammer for jurisdiksjon og retthåndhevelse i området, kan ikke overvurderes. Det gir nye muligheter for samarbeid og utvikling innen forvaltning og næring, ikke minst i Nord-Norge.

Under forhandlingene har man vist til den særlige økonomiske betydningen de levende ressurser i Barentshavet har for begge land og deres kystfiskesamfunn. Videre har det vært vist til betydningen av å sikre partenes respektive fiskemuligheter i kystdistriktene.
Samarbeidet mellom Norge og Russland på fiskeriområdet har vært godt gjennom mange år – det er faktisk det området der Norge har samarbeida lengst og tettest med naboen i øst – ikke minst gjennom den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen som har sikret en bærekraftig forvaltning av den store torskebestanden i Barentshavet.

Det er av stor betydning at det norsk-russiske fiskerisamarbeidet videreutvikles og videreføres, og det legger avtalen også opp til.

Nå som avtalen er på plass åpner også mulighetene seg for petroleumsaktivitet i et nytt område.
Det er viktig i seg selv, og det er også bra at man har fått på plass bestemmelser for hvordan man skal gå fram i tilfeller der petroleumsforekomster strekker seg på tvers av grensa. Det er også grunn til å merke seg at partene legger vekt på viktigheten av en effektiv, ansvarlig og miljøriktig forvaltning av petroleumsressursene.

Send meg gjerne noen ord om hva du tenker om denne historiske dagen, og hvordan vi bør utnytte de nye mulighetene som nå åpner seg!