I dag, den 19.mars 2012, skjer det et helt normalt lite mirakel. En liten gutt eller jente blir født. For foreldrene er det et stort øyeblikk. For oss andre en hyggelig nyhet. I dag kan vi også si at det er et stort øyeblikk for Norge. Ifølge SSBs eksperter på befolkningsutviklingen når vi nemlig i dag fem millioner mennesker i nasjonen. Det er en grunn for å feire! Samtidig stiller det oss ovenfor politiske valg og utfordringer. Vi bør tenke igjennom hvor vi er på vei, og hvilke samfunn som møte den lille babyen som i dag ligger intetanende i mors fang.

Vi blir flere fordi vi føder flere barn. Vi har et stort fødselsoverskudd, og er på Europatoppen når det gjelder fruktbarhet. Det henger sammen med god folkehelse, og gode ordninger med fødselspermisjon, pappaperm og barnehagedekning. Jeg også det henger også sammen med noe så grunnleggende som fremtidstro. Norge er et land der vi kan se for oss en god fremtid. Det inspirer til å få barn. Den politiske oppgaven blir å skape stadig bedre barnehager og skoler som kan fylles av åpne barnesinn. For det er barna som er fremtiden.

Vi blir flere fordi flere av oss lever lengre. Det er grunnleggende positivt. Flere har anledning til å nyte den største gaven av alle: Livet selv. Seniorpolitikk handler ikke lenger bare om sykehjemsplasser og pensjonsrettigheter. Det handler om hele spekteret av muligheter for de i livsfasen vi kaller ”eldre”. Noen ønsker mer fritid, mer tid til barnebarn. Noen har andre behov, på grunn av helsen. Andre vil jobbe mer, kanskje starte noe nytt. Det viktigste vi kan gjøre for å sikre alle en god alderdom er å holde orden i norsk økonomi. Det er nødvendig for at ”generasjonskontrakten” til Sigbjørn Johnsen skal bli oppfylt år etter år. Vi lever av hverandres arbeid, og det skal vi forsette med i fremtiden også.

Vi blir flere fordi flere kommer til oss. Innvandring er den viktigste årsaken til befolkningsveksten. Tre fjerdedeler av våre nye landsmenn komme fra Europa, og det er i hovedsak arbeidsinnvandring det dreier seg om. Ifølge SSB er det slik at uten innvandringen ville Norges befolkning nå i 2012 vært om lag 4,4 millioner. Det henger sammen med en mer globalisert verden, en rivende økonomisk utvikling. Og ikke minst de siste årene: At vi har arbeidsplasser å tilby. Faktisk er det slik at vi er avhengig av innvandring for å løse nye oppgaver i velferdssamfunnet. Det handler spesielt om pleie og omsorgssektoren.

Det at Norge blir mer mangfoldig er positivt. Men vi må også ta utfordringene knyttet til integrering på største alvor. Derfor er vi i Arbeiderpartiet tydelige på vårt verdigrunnlag: det finnes både rettigheter og plikter knyttet til det å være norsk. Alle skal få ta del i velferdssamfunnet, og alle skal bidra så godt de kan. Det viktigste er språk og arbeid. Det er avgjørende for at man kan delta i samfunnet.

Sist vi ”rundet en million” var jeg to år gammel. Samfunnet har gått igjennom en rivende utvikling siden 1975. Det handler om teknologi, likestilling, kultur og næringsliv. Like fullt er vi like mye Norge, nå som da. Hvordan vil Norge se ut i fremtiden for de som ble født i dag? På de aller fleste områder går utviklingen i riktig retning. For meg er selve adelsmerket på et samfunn graden av frihet. Og jeg tør påstå at vi i Norge lever stadig friere liv, med stadig større muligheter. Ikke minst takket være modige valg gjort av de som nå begynner å bli eldre. Derfor synes jeg vi skal slå hverandre på skulderen i dag og gratulere hverandre. Fem millioner. Det er ikke dårlig. Det er fem millioner muligheter for å leve et godt liv. Og lykke til lille venn, lille nr. fem millioner!

Det er en skjebnens ironi at du Erik, som har bursdag den 8.mars, skulle gifte deg med ei dame som er over gjennomsnittlig opptatt av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette skal jo være din dag, og så må den altså deles med alle kvinner i hele landet. Sant nok, det er ikke alle av oss som går i tog, eller feirer på annet vis. Men de aller, aller, fleste av oss er opptatt av rettighetene våre og friheten vår. Og som du godt vet: Da mener jeg 8.mars en bra dag å slå seg på brystet, og markere at vi ennå ikke er kommet i mål.

Men for å spørre på nynorsk: What`s in it for you? Får du noe igjen for alle disse ivrige damene som går rundt på bursdagen din med slagord og nye krav? Her tror jeg det er viktig med et faktabasert svar. La oss gå til forskningen, nærmere bestemt den store undersøkelsen om likestilling og livskvalitet som kom for få år tilbake.

Nå er det tilnærmet null sjanse for dette i ditt tilfelle, men forskning viser faktisk at likestilte menn har betraktelig mindre sjanse for å bli dumpet. Kvinner som føler seg likestilte med mannen sin vurderer i mindre grad å forlate ham.

Faktisk er det slik at 75 prosent av kvinnene som mener likestillingen i hjemmet er svært bra, også er meget fornøyd med samlivet. I likestilte forhold er det også mindre krangler og konflikter. Det henger selvfølgelig sammen med at tallene klart viser at likestilte kvinner er mest fornøyde. Bare 11 prosent av kvinnene som vurderer likestillingen i hjemmet som ganske dårlig er meget fornøyd med samlivet.

Der har du altså en stor fordel med det 8.mars markerer. Et samfunn som skritt for skritt skal bevege seg i mer likestilt retning. Nå er det til og med bevist fra forskerhold at kampen for likestilling kan ha ført til bedre kjæresteforhold. Men visste vi ikke egentlig det fra før? Kjærlighet er både det enkleste og mest kompliserte i menneskelivet. Den skaper de mest ubrytelige bånd mellom mennesker. Det er klart at når man kan se sin livspartner i øynene og vite at man står på lik fot så får kjærligheten bedre forhold for å både gro og spire.

Og som professor Monica Rudberg har skrevet om i boka ”Moderne jenter” har det skjedd en stor forandring i måter kvinner tenker om kjærligheten gjennom de siste hundre åra i Norge. Hun er ikke i tvil om at den yngste generasjonen, i dette tilfellet min generasjon, har en mer likestilt forestilling om hva kjærligheten skal innebære, og hvilken plass den skal ha i voksenlivet. Men som hun også sier: Kjærlighetsmøtet kan føre til at friheten og selvstendigheten i vår generasjonen kan bli rystet og redefinert. Det er ikke så lett å planlegge alt! Og jeg ville aldri prøve å redusere det vakreste i livet til et reint politisk spørsmål. Men jeg er ikke i tvil om at det vakreste i livet er blitt vakrere på grunn av at vi lever i et land med mye likestilling.

Og som du og de fleste menn med deg vet nå: Likestilling er mer enn lønn og husarbeid. Det påvirker også det andre store i livet vårt: familien og barna våre. Og menn som lever i likestilte forhold fremhever spesielt at de trives godt med samvær med barn. Det skjønner jeg godt. Ungene er jo det som gir livet vårt en helt spesiell mening. Og kjenner jeg deg rett ønsker du intet annet enn at døtrene våre skal kunne vokse opp i et ennå mer likestilt samfunn enn det vi har i dag.

For ennå har vi et stykke igjen. Vi må fremdeles kjempe frem likestillingen, sak for sak, krav for krav. Enten det handler om likelønn, ufrivillig deltid, lov om sexkjøp, økt kvinnelig andel i lederstillinger både i staten og i næringslivet. Og hvis vi ser ut over landets grenser er det et enormt arbeid som gjenstår for å skape en mer likestilt verden. Men det var ikke mitt anliggende her.

I dag ville jeg si, ikke bare gratulerer med dagen til alle damene. Men til alle menn: Gratulerer med dagen! Spesielt dere 6911 menn bosatt i Norge ifølge SSB, som i likhet med mannen min, også har bursdag 8. mars. Jeg håper virkelig dere er klar over hvor heldig dere er som får være sammen med likestilte og selvstendige kvinner. Og trøsten din Erik, kan jo også være dette: Det er ikke mange mannfolk som får frokost på senga 8.mars!

Etter at hele Norge stoppet opp, skal vi i de neste fire ukene diskutere hvilket Norge vi vil ha i framtida. Ambisjonen må være at valgkampen som starter i dag skal være en engasjerende og inkluderende debatt om verdier og veivalg.

Debatten om debatten og om valgkampen har pågått lenge. Jeg tror de fleste som skal delta i årets valgkamp vil føle ansvar for å opptre med verdighet når det gjelder form og formuleringer. Samtidig har politikerne et ansvar som er like betydningsfullt: i dette valget vil interessen for å delta trolig være ekstra stor. Da er det viktig at vi stiller oss til disposisjon for alle de som lurer på hva vi står for, men som kanskje ikke står i køen foran valgboder og stands.

Norge har de siste ukene vært en samlet nasjon. Dette gjelder folk flest, og det gjelder de politiske partiene. En normalisering av den politiske debatten står ikke i veien for at vi står sammen når det trengs. Å diskutere de politiske forskjellene er tvert i mot å ta folk og demokratiet på alvor.

I debatten om debatten har det vært understreket at det skal være rom for ekstreme synspunkter i det åpne landskapet. Det er jeg enig i. Samtidig må ikke dette misforstås dit hen at vi ikke skal ta et oppgjør med ytringer som er rasistiske eller som på andre måter utfordrer de grunnverdiene vi står sammen om. Å ta avstand fra og å argumentere mot ytterliggående synspunkter er ikke å innskrenke ytringsfriheten, det er å ta den på alvor.

Årets valg er et lokalvalg. Alle landets lokalsamfunn og kommuner er byggeklosser som til sammen utgjør det norske samfunnet. Tusenvis av enkeltsaker vil bli diskutert, og tema for valgkampen vil naturlig nok variere med geografien. Men når man summerer opp stort og smått, så handler valget til syvende og sist om dette: hvordan kan vi best ta vare på fellesskapet og tryggheten? Hvordan skal vi blande sementen som skal holde landets byggeklosser sammen?

Jeg mener svaret er å bygge videre på et samfunn der vi stiller opp for hverandre og stiller krav til hverandre. Der godene i samfunnet fordeles rettferdig. Der vi betaler til felleskassa, men der vi til gjengjeld vet at vi får helsehjelp, sykehjemsplass og sosiale ytelser den dagen vi trenger det. Der barnehageplass og utdanning er tilgjengelig for alle, men der det også forventes at du deltar i arbeidslivet og bruker evnene dine og arbeidskraften din. Der hundretusenvis av mennesker deltar i frivillig arbeid, og får et varmere samfunn tilbake.

Vi vil det motsatte av det som skjer i store deler av Europa, der millioner av ungdommer våkner opp om morgenen uten å vite hva de skal bruke dagen til. De får ikke brukt sin virkelyst og kreativitet, de får ikke brukt utdannelsen sin og de får ikke være med på å skape morgendagens samfunn eller gjøre verden til et bedre sted å være. Mens mange nordmenn puster lettet ut over at hverdagen begynner etter trangbodde dager på hytta med svigerfamilien, så opplever store ungdomskull at arbeidsledighet forhindrer dem fra å flytte fra pikeværelset og skaffe seg egne barn og svigerforeldre. Det er en ulykke for den enkelte, men ikke minst er det et stort tap for samfunnet. Arbeidsledigheten løser opp limet i samfunnet, og reduserer motstandskraften mot de kreftene vi ønsker å holde unna. Vi ser det i Øst-Europa der høyreekstreme krefter fosser frem, og vi ser det i London der desillusjonerte ungdommer går amok.

Den enkelte må selv ta ansvar for sine holdninger og handlinger. Men det er en politisk oppgave å verne om fellesskapet der hver og en blir ivaretatt og er forpliktet tilbake. Trygge mennesker kaster ikke murstein – de bygger landet.

Stått på trykk som kronikk i Klassekampen, 13.08.11

Mens Norge sakte normaliseres, er veldig mange mennesker fortsatt i dyp sorg. Avisene fylles etter hvert med det som virker som trivielle nyheter og fotballstoff, samtidig som mange gråter sammen de nærmeste pårørende i begravelser og minnestunder. Midt i sorgen og fortvilelsen stunder det mot valg.

Og mange spør: Hvordan skal vi takle den brutale overgangen mellom sorg og valgkamp?

Valgkamp er noe de fleste av oss pleier å glede seg til. Under valgkampen får vi fram det beste i våre partimedlemmer og i vår partiorganisasjon. Da settes politikken vår og argumentene våre på hard, men helt nødvendig prøve. Vi høster fruktene av godt planlagte politiske utspill, det er medieoppslag, debatter, folkemøter, torgarrangement og husbesøk. I løpet av valgkampen ”konfirmeres” de som stiller som kandidater for Arbeiderpartiet. Partimedlemmene våre kjenner på samholdet og gleden ved å arbeide hardt i lag mot felles mål. Alle bidrar, enten det er å steke vafler, transport av materiell, diskutere med velgere eller skrive avisinnlegg.

Men etter 22. juli er alt blitt annerledes. Ingen ting kjennes som det bruker å være. Vi har mistet kjære venner og mange ligger fremdeles på sykehus med skader. Andre sliter med psykiske ettervirkninger. Alle kjenner vi sorg og fortvilelse. I Arbeiderpartiet er mange direkte eller indirekte berørt. Vi skal reise oss. Vi skal bli sterke sammen igjen. Men det vil ta tid.

Overgangen fra sorg til valgkamp oppleves voldsom for mange. Valgkampen som ligger foran oss må vi derfor ta som den kommer. Mange planer og ideer og politiske utspill er blitt lagt til side. Mange partilag må lage nytt valgkampmateriell. Men vi skal klare også dette. I fellesskap og med verdighet skal vi som orker møte den politiske virkeligheten igjen. Samtidig som vi tar vare på de som trenger å bruke kreftene sine på å komme seg igjen.

Den beste strategien i sorgbearbeidelsen er å ta et steg om gangen. Det samme gjelder for denne valgkampen.

Vi skal møte velgerne lyttende. Om vi ikke er så framoverlente og offensive som vi pleier, skal vi være synlig og tydelige. Vi skal snakke med folk. Vi skal snakke om politikken vår, og om hvor viktig det er at hver og en bruker stemmeretten.

Mange i våre rekker er nå slitne av sorg og fortvilelse. Men vi skal likevel klare å føre partiets arbeid videre. Som Jens Stoltenberg sa det på en minnemarkering: ”Arbeiderbevegelsen ble født i strid for helt grunnleggende demokratiske rettigheter. Våre forgjengere har stått opp når disse er truet. Nå er det vår tur.”

Vi skal møte velgerne når vi banker på dører, på stand eller på festivaler med rak rygg og hevet hode og vise at terror ikke tar knekken på oss.

På Arbeiderpartiets hjemmesider kan du lese mer om hvordan vår valgkamp vil starte:
http://arbeiderpartiet.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Valg-2011/Valgkampaapning-loerdag

Vi går nå igjennom en svært vanskelig tid, etter at en forferdlig terror handling rammet oss fredag 22. juli 2011.
Jeg sørger over tapet av uskyldige mennesker og føler med de etterlatte. Så altfor mange har mistet sin nære og kjære, og fått sår og minner som de må bære livet gjennom.
Min oppfordring til alle er at ingen må sitte alene med tunge tanker eller sorg. Søk felleskap og samhold og ta del i oppfordringen med å gi hverandre kjærlighet og varme.

Å se at folk har tatt ut i gatene og andre samlingssteder, viser at Norge tydelig tar avstand fra terrorhandlingens budskap.
Gjerningsmannen vil få sin straff i retten. Men hele Norge har allerede utvist ham den strengeste straffen- og det er at hans ideer har ingen tilslutning hos oss.
I disse krevende tidene viser det norske folk og demokratiet seg frem fra sin aller beste side. Alle de politiske partiene står sammen for landet og våre felles verdier.
Vi lar oss ikke kneble av ekstremistiske tanker eller handlinger.

Helle Thorning-Schmidt fra søsterpartiet vårt i Danmark besøkte vårt landsmøte og holdt en strålende tale. Vennskapet mellom sosialdemokreter i Norden er sterkt og veldig verdifullt.

Når Stortinget i dag ratifiserer avtalen om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet settes det endelig punktum for det siste utestående grensespørsmålet mellom Norge og Russland. Derfor er kanskje dette den dagen i denne stortingsperioden som best fortjener betegnelsen ”en historisk dag”. Delelinjeavtalen er dessuten en bekreftelse på et konstruktivt naboskap mellom to land i nord som på svært mange måter er forskjellige. Norge og Russland har nok en gang klart å komme til enighet i et krevende spørsmål, selv om veien til den avtalen som ligger på bordet har vært lang. Avtalen mellom Norge og Russland viser at det går an å løse vanskelige utfordringer mellom naboland på en fredelig måte og i tråd med folkeretten. Det er et viktig signal fra vår del av verden.

Regjeringen har lagt stor vekt på å videreutvikle et godt naboskap i forhold til Russland. Dette er relasjoner som er bygd opp over lang tid, og der de nordnorske fylkeskommunene og folk-til-folk-samarbeidet spilte en sentral rolle fra slutten av 80-tallet. Etableringen av Barentsregionen har banet vei for et stadig tettere samarbeid, som dekker en rekke områder fra grensepassering til næringsliv til delelinjeavtalen som står på kartet i dag. Avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet er med andre ord et resultat av både av de relasjonene som er bygd opp mellom Norge og Russland over tid, og av regjeringens aktuelle nordområdesatsing.

Det er all grunn til å gi utenriksministeren og hans folk honnør for det arbeidet som er nedlagt i forhandlingene om delelinjeavtalen – og også til tidligere regjeringer som har holdt tak i dette møysommelige arbeidet.

Den avtalen som nå foreligger, avklarer grensene i hele det tidligere omstridte området. Betydningen av at det dermed skapes klare og forutsigbare rammer for jurisdiksjon og retthåndhevelse i området, kan ikke overvurderes. Det gir nye muligheter for samarbeid og utvikling innen forvaltning og næring, ikke minst i Nord-Norge.

Under forhandlingene har man vist til den særlige økonomiske betydningen de levende ressurser i Barentshavet har for begge land og deres kystfiskesamfunn. Videre har det vært vist til betydningen av å sikre partenes respektive fiskemuligheter i kystdistriktene.
Samarbeidet mellom Norge og Russland på fiskeriområdet har vært godt gjennom mange år – det er faktisk det området der Norge har samarbeida lengst og tettest med naboen i øst – ikke minst gjennom den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen som har sikret en bærekraftig forvaltning av den store torskebestanden i Barentshavet.

Det er av stor betydning at det norsk-russiske fiskerisamarbeidet videreutvikles og videreføres, og det legger avtalen også opp til.

Nå som avtalen er på plass åpner også mulighetene seg for petroleumsaktivitet i et nytt område.
Det er viktig i seg selv, og det er også bra at man har fått på plass bestemmelser for hvordan man skal gå fram i tilfeller der petroleumsforekomster strekker seg på tvers av grensa. Det er også grunn til å merke seg at partene legger vekt på viktigheten av en effektiv, ansvarlig og miljøriktig forvaltning av petroleumsressursene.

Send meg gjerne noen ord om hva du tenker om denne historiske dagen, og hvordan vi bør utnytte de nye mulighetene som nå åpner seg!

I dag har jeg vært på NGU-dagene i Trondheim for å snakke om bergverkspolitikk. Det er et område som har fått lite oppmerksomhet de siste tiårene, men det er heldigvis i ferd med å endre på seg. Årsaker til det er blant annet diskusjonen om hva vi skal leve av etter oljealderen, store gruveprosjekter som er i ferd med å realiseres og at det nye mineralloven endelig er på plass.

Bergverksnæringa er en framtidsnæring. Det er viktig at vi sikrer tilgang til mineraler og metaller som vi er storforbrukere av i vår hverdag. Og i distrikts-Norge og i Nord-Norge kan bergverksnæringa gi ny vekst og sårt tiltrengte arbeidsplasser. Derfor er bergverk en ønsket næring i Norge.

Fra regjeringas side ser man på bergverksnæringa som en sentral del av nordområdesatsinga, og har derfor bevilga penger til å kartlegge mineralressursene i Nord-Norge fra og med i år. Næringsministeren har dessuten satt i gang arbeidet med å utforme en ny og samordna politikk på området. Et stikkord i den sammenhengen bør være koordinert regelverk og virkemiddelbruk, herunder kapitaltilgang.

Et annet stikkord bør være forskning og utvikling. Den såkalte Geonor-rapporten som nettopp blei lagt fram er interessant lesning i så måte. Den er et samarbeidsprosjekt mellom blant annet Norges Geologiske Undersøkelser, SINTEF, NORUT og NTNU, og er finansiert av Utenriksdepartementet og de nordnorske fylkeskommunene. http://www.sintef.no/upload/Materialer_kjemi/aktuelt/GeoNor%20sluttrapport-web.pdf
Rapporten peker på de store mulighetene for industriell verdiskaping basert på de geologiske ressursene i nordområdene. Rapporten viser bla at det i alle de tre nordnorske fylkene er registrert store forekomster av både malm og industrimineraler utover de stedene hvor det allerede er kommersiell drift.

Jeg registrerer også at Geonor-rapporten skisserer en rekke konkrete nye næringsmuligheter i nord, og at det anbefales at det utarbeides en strategi for forskning og utvikling slik at mineralske ressurser kan utvinnes på en bærekraftig måte.

Dette synes jeg er interessant, og jeg deler synet om at det er behov for strategier knytta til FoU og innovasjon. I rapporten ligger det for øvrig en rekke konkrete forslag som jeg mener bør vurderes i forbindelse med en ny nasjonal bergverkspolitikk.

Krafttilgang er naturlig nok et tema når man diskuterer nye industrielle muligheter, også i tilknytning til bergverksnæringa. Det er viktig at vi sikrer balanse mellom kraftbehov og krafttilgang. I nord planlegger Statnett og Statkraft investeringer for rundt 20 milliarder kroner i årene som kommer. Det er bra. Jeg skal ikke her dra opp den store debatten om kraftlinjer på Vestlandet, bare understreke hvor viktig det er at vi holder framdrift i utbyggingsplanene – til kostnader som nåværende og framtidige bedrifter kan bære.

Miljøkrav kommer man heller ikke utenom når man skal diskutere bergverk. Vi må være åpne og ærlige på at dette er en næring som setter spor i naturen, men det må likevel skje innenfor akseptable miljøstandarder og med lavest mulig utslipp.

I dag er det dagen etter samefolkets dag, og da kommer man heller ikke utenom å nevne forholdet mellom bergverk og urfolk. Jeg mener det er viktig å slippe nye næringer til i de samiske områdene. Den kanskje største trusselen mot samisk språk og kultur er at uten arbeidsplasser vil de samiske lokalsamfunnene avfolkes, og tradisjoner og språk forsvinner som konsekvens. Gruvedrift og mineralvirksomhet er mange steder helt ukontroversielt, som for eksempel i Austertana i min samiske hjemkommune Tana. Andre steder er det mer problematisk, fordi gruveprosjekter og mineralleiting kan havne i arealkonflikt med reindrifta i områder som er viktige for dem. Reindrifta skal ikke ha vetorett i forhold til ny bergverksvirksomhet, men det er viktig at utviklinga av bergverksnæringa skjer i dialog med og respekt for reindrifta – det er en viktig samisk næring som vi må ta vare på for framtida.

Jeg gleder meg til å se bergverksnæringa blomstre opp igjen i Norge!
Hvis du har synspunkter, så hører jeg gjerne fra deg.

Det er historieløst og merkelig av Jahn Otto Johansen å framstille høyt utdannede toppolitikere i Arbeiderpartiet som noe nytt. Gerhardsens regjering var full av dem. De sto ikke fjernt fra folket av den grunn.
Les mer…

For et par dager siden var jeg med på et samråd med næringsministeren og et knippe næringslivsledere for å diskutere hvordan man skal få flere kvinnelige ledere inn i de statseide selskapene.

I styrene har det vært en positiv utvikling etter at man innførte kvotering av styremedlemmene, men det er fortsatt en lang vei å gå før det er likestilling blant lederne. Det betyr både at mange kvinner går glipp av spennende jobber der man kan være med på å gjøre en forskjell, og det betyr at mange selskaper går glipp av kompetanse og erfaring som mange kvinner besitter.

I dag er bare 12 prosent av topplederne i norske selskaper kvinner. World Economic Forum har gjort en undersøkelse som peker på kvinnene mener at de to viktigste årsakene til dette er mannsdominerte selskapskulturer og manglende mulighet til å få nødvendig erfaring og ansvar i selskapet.

Dette er en utfordring som stiller store krav til eiere og selskapsledelse! Jeg tror det er veldig viktig at eiere og styre er tydelige i sine forventninger på at kvinner skal opp og frem, og at man bruker tid på dette både når man setter mål og når man skal evaluere resultater.

Da jeg var fiskeri- og kystminister hadde jeg årlige møter med Fiskeridirektoratet, Kystverket og alle de andre etatene departementet hadde ansvar for. Jeg er stolt over at regjeringen i den perioden fikk utnevnt både historiens første fiskeridirektør og historiens første kystdirektør. Samtidig skulle jeg ønske jeg hadde gått mer i dybden når det gjaldt rekruttering av kvinnelige ansatte og ledere lenger ut i etatene. Jeg etterspurte alltid tall, men spurte ikke i tilstrekkelig grad om hvordan man jobber med likestilling og mangfold, hvordan man jobbet med å skape en organisasjonskultur der både kvinner og menn blomstrer og f eks hvordan man følger opp ansatte som kommer tilbake fra fødselsperm (det er jo gjerne da kvinner og menn skiller lag i yrkeslivet).

Når regjeringa snart skal legge fram den nye eierskapsmeldinga så mener jeg dette er viktige ting å ta tak i. Staten som eier må være tydelige på at vi ønsker et større mangfold i ledelsen av våre selskaper, og vi må i større grad etterlyse forklaringer på hva som virker for å få til gode resultater, og hva som evt er årsaken til at selskaper stagnerer i arbeidet med å rekruttere flere kvinnelige ledere.

Send meg gjerne noen ord hvis du har synspunkter eller erfaringer du vil dele!

Tirsdag kl 14 har jeg tenkt å prøve meg på en slags spørretime på Facebook. Hvis du lurer på noe kan du spørre om det her, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Jeg har satt av ca 30 minutter til dette og sitter altså klar kl 14. Dette har jeg aldri gjort før, så det blir spennende.

Denne helga har jeg med meg partisekretær Raymond hjem til Finnmark. Her er vi på besøk på Melkøya utenfor Hammerfest.